Kan vi stole på Støre når krisen kommer?

Jonas Gahr Støre kan bli landets neste statsminister. Hvilke evner har han til å lede landet når det røyner på? Tilbakeblikk på utenriksministeren Støre gir grunn til bekymring!

Jonas Gahr Søre vil gjerne bli statsminister etter valget i september

Karikaturstriden
Noen måneder etter at Jonas Gahr Støre ble utenriksminister høsten 2005 eksploderte den såkalte Karikaturstriden. Den startet med at den danske avisen Jyllandsposten høsten 2005 publiserte karikaturtegninger av profeten Mohamed. Publiseringen førte til drapstrusler og drapsforsøk mot karikaturtegnere og aviser som hadde publisert dem. Deretter fulgte voldelige opptøyer og demonstrasjoner mange steder i verden. Mer om karikaturstriden her:

https://snl.no/karikaturstriden

I Norge publiserte flere aviser tegningene, deriblant det lille kristenkonservative bladet Magazinet. Dette førte bl.a. til at den norske ambassaden i Damaskus ble angrepet og påtent samt angrep på den norske militærleiren i Meymaneh i Afghanistan. Bruk av ytringsfrihet i Norge førte altså til angrep på norske liv og eiendom i utlandet.

Kanossagang i Midtøsten
Ytringsfrihet er en grunnverdi demokratiet vårt er bygd på og helt avhengig av. Dette var Eidsvoldmennene veldig klar over da de skrev grunnloven våren 1814. Ytringsfrihet er en kjerneverdi i det demokratiet vi feirer hver 17. mai.

Man skulle tro at det var svært viktig for en norsk utenriksminister å stå opp for norske kjerneverdier når de blir truet. Det viste seg dessverre raskt at Jonas Gahr Støre langt fra var villig til å fremstå som en sterk forsvarer av ytringsfriheten da det trengtes. I stedet vred han seg som en orm og dro på reise til Midtøsten for å beklage.

Ville skjule - ble avslørt
I sin iver etter å legge seg langflat for mørke krefter i Midtøsten sørget Jonas Gahr Støre for at de norske ambassadene i området fikk en instruks for hvordan beklagelsene skulle fremføres. Av frykt for at dette ikke skulle falle i god jord i norsk opinion, ble instruksbrevet forsøkt skjult. Brevet ambassadene fikk ble avslørt av Dagbladet 26. januar 2006:

http://www.dagbladet.no/nyheter/mohammed-brevet-norge-ikke-skulle-se/66177561

I det famøse brevet til ambassadene kan vi lese:

«Jeg beklager at trykkingen av karikaturtegningene av Profeten Muhamad i det norske bladet Magazinet har skapt uro i muslimske miljøer. Jeg har stor forståelse for at disse oppleves som støtende for muslimer verden over. (...) Karikaturtegningene i det kristne bladet Magazinet er ikke konstruktive for å bygge den nødvendige bro mellom mennesker med ulik religiøs og etnisk bakgrunn. De bidrar snarere til å skape mistillit og unødig konflikt.»

Det er ikke en norsk utenriksministers oppgave å beklage hva et norsk magasin velger å trykke. Det gjelder uavhengig av om noen måtte føle seg støtt av innholdet som publiseres. Karikaturtegningene er helt klart innenfor det som omfattes av ytringsfriheten. Hadde Magazinet blitt dømt for å trykke tegningene av norsk domstol, ville Norge blitt felt i den internasjonale menneskerettsdomstolen. Retten til å trykke tegningene er altså ikke bare beskyttet av grunnloven, men også av menneskerettskonvensjoner Norge har sluttet seg til.

Dolkingen av Vebjørn Selbekk
Hverken grunnloven eller menneskerettighetenes beskyttelse av ytringsfrihet var Jonas Gahr Støres fokus i starten av 2006. I stedet dolket han redaktøren for Magazinet, Vebjørn Selbekk, kraftig i ryggen. Det gjorde han ikke bare gjennom å beklage at noen ble støtt av karikaturtegningene. I tillegg trakk han i ambassadebrevet spesifikt frem at det var Magazinet som hadde publisert dem. Dermed inviterte han alle til å rette skytset mot redaktør Vebjørn Selbekk. Uansett hva man mener om selve tegningene, er det altså hevet over enhver tvil at Selbekk hadde rett til å trykke dem. Etter å ha trykket karikaturtegningene, mottok Selbekk drapstrusler.

Vebjørn Selbekk, redaktør for Magazinet, ble dolket i ryggen av Jonas Gahr Støre i 2006

Ytringsansvar
I stedet for å beskytte ytringsfrihet, var Støre opptatt av ytringsansvar. Dette fremkommer klart fra måten han kritiserte publiseringen av karikaturtegningene. Ved å fremheve at noen blir støtt av dem, fremfor retten til å trykke, flyttes fokus. Fokuset ble flyttet fra ytringsfrihet til ansvar for at noen følte seg krenket. Men hvem skal egentlig definere hva som er krenkende, og hvem skal ha ansvaret for om noen føler seg krenket? Da er vi inne i en diskusjon om ytringsfrihetens grenser.

I spørsmålet om ytringsfrihetens grenser snubler Jonas Gahr Støre. Det sier seg selv at den som av en eller annen grunn føler seg krenket av ytringer, ikke dermed skal ha rett til å kreve ytringene forbudt. Da ville alle ytringer noen er uenig i, kunne bli forbudt. Forbud mot ytringer ut fra følelser vil altså undergrave ytringsfriheten fullstendig. Ytringsfriheten må ha sine grenser, men at noen føler seg krenket kan ikke være bestemmende for hvor grensene skal gå. Det er andre og mer objektive kriterier som må sette grensestolpene for ytringsfriheten. Akkurat det forstod ikke Støre i 2006.

Leflet med islamistiske Hamas og løy om det
Jonas Gahr Støre har gjennom hele sin karriere som utenriksminister vist stor interesse for å omgås krefter i Midtøsten med et mildest talt tvilsomt forhold til menneskerettighetene. Mest oppmerksomhet fikk hans kontakt med palestinske Hamas som han lenge benektet. Hvordan han løy om det avslørte TV2 i dette innslaget:

https://www.youtube.com/watch?v=gzdA0VWVHHY

Hamas, som styrer eneveldig på Gaza-stripen, er betraktet som terrororganisasjon av bl.a. USA. Hamas er kjent for angrep mot sivile i Israel men også klare menneskerettighetsbrudd overfor sine egne innbyggere. Det er dokumentert av Amnesty:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/gaza/amnesty-hamas-drepte-og-torturerte-sivile/a/23459838/

Mens ingen andre vestlige land vil ha noe med Hamas å gjøre, var altså dette ikke noe hinder for Jonas Gahr Støre.

Skandaløs blasfemiparagraf
Om ikke den feige håndteringen av karikaturstriden og omgangen med Hamas var nok, så viste Jonas Gahr Støre i 2009 på nytt at han ikke forstår betydningen av ytringsfrihet. Støre var en av forkjemperne i regjeringen for at den sovende blasfemiparagrafen skulle erstattes med et nytt punkt i rasismeparagrafen som eksplisitt ville gjøre angrep på religion straffbart. Hadde dette blitt vedtatt, ville offentliggjøring av karikaturtegningene blitt straffbart i Norge.

https://www.nrk.no/norge/ville-straffe-ytringer-om-religion-1.12158000

Som det fremgår av NRK-saken over: Støre var i 2015 fortsatt ikke i stand til å ta avstand fra den rødgrønne regjeringens forsøk i 2009 på å kriminalisere angrep på religion. Han vrir på det og sier han kunne leve med kompromisset. Hva mener han egentlig?

Hvilke verdier har tåkefyrsten Støre egentlig?
Ja hva forstår egentlig Jonas Gahr Støre av ytringsfrihet i forhold til religion? Milliarder av mennesker i verden får i dag sin personlige frihet begrenset av religion. Religion er en sentral maktfaktor i svært mange land. I et demokrati er det nettopp muligheten til å kritisere makten som er forutsetningen for at demokratiet kan fungere og frihet opprettholdes.

Jonas Gahr Støre er en utdannet mann. Fra det franske eliteskolen Institut d'études politiques de Paris. Han burde forstå hvilken avgjørende betydning kamp mot religiøs makt gjennom de siste 500 årene har hatt for utviklingen av vår vestlige sivilisasjon, menneskerettigheter, frihet og økonomiske utvikling. Kort og godt grunnlaget for den frihet, velstand og velferd vi nyter godt av i dag.

Og ja. Kritikk og utfordring av den religiøse makten har gjennom århundrene blitt oppfattet som blasfemi og straffeforfulgt deretter. Det er i praksis svært vanskelig å skille mellom det Støre kaller sterk religionskritikk og blasfemi.

Det er ingen grunn til å betvile at Jonas Gahr Støre har de beste intensjoner for hvordan han vil styre Norge. Like fullt er det uklart hvilke holdninger og verdier han har i vanskelige spørsmål som berører ytringsfrihet og religion. Dette er ikke detaljer. Dette dreier seg om helt grunnleggende spørsmål for demokratiet vårt. Det er ikke uten grunn at Støre omtales som en tåkefyrste.

Lederegenskaper
11. september er det stortingsvalg. Valget vil avgjøre hvem som skal lede landet de neste fire årene. Den øverste lederen av den utøvende makten er statsministeren.

Hva mener egentlig Jonas Gahr Støre og hvilken leder vil han eventuelt bli for Norge?

Når vi ser hvordan Støre har håndtert de sakene som er omtalt her, hvor godt egnet er han til å lede landet? Det er uklart hva han egentlig står for i viktige spørsmål. Ikke nok med det. Hans håndtering har blitt oppfattet som feig. Han har ikke vist stor vilje eller evne til å forsvare sentrale norske verdier når de settes under press. Dette skaper et inntrykk av Norge som svakt og ettergivende.

Dette er et spørsmål om lederegenskaper. En leder må kunne uttrykke seg klart og vise fasthet når det trengs. Lederen staker ut kursen og holder den når det blåser.

Hvordan vil Støre opptre dersom det oppstår nye kriser?

Dødelig klimatiltak

Nye energieffektive fasadeplater peker seg ut som hovedårsaken til brannkatastrofen i London denne uken. Har klimatiltak gjort husene våre til dødsfeller?

Brannen spredte seg svært raskt gjennom fasaden av Grenfell Tower


Brannen i London
Sannsynligvis startet brannen i 24 etasjer høye Grenfell Tower vest i London natt til onsdag i et defekt kjøleskap i fjerde etasje. I utgangspunktet burde dette være en avgrenset leilighetsbrann som brannvesenet greit skulle håndtere. Brannen ble katastrofal da flammene nådde bygningens fasadebekledning. Det har kommet frem at platene bygningen var dekket med inneholdt skumbasert isolasjon som er svært brannfarlig. Ytterst har platene et skall av aluminium. Det hjelper lite når brannen først tar tak og aluminiumslaget smelter bort. Hensikten med slike fasadeplater er å gi bygningen svært god isolering og dermed redusere energibruk og gi mindre klimaavtrykk.

Alle bildene og videoene som er publisert fra brannen gir svært god dokumentasjon på hvor raskt brannen spredte seg gjennom bygningsfasaden. I løpet av et kvarters tid var store deler av den store bygningen overtent. Brannmannskapene kunne ingenting gjøre. Synet er skremmende. Mødre kastet i desperasjon små barn ut av vinduene i håp om å redde dem. Beboere i de øverste etasjene hadde ingen mulighet til å unnslippe flammene. Antall omkomne ventes å øke betydelig etter hvert som bygningen blir gjennomsøkt.

Hvem har ansvaret?
Grenfell Tower ble pusset opp for et drøyt år siden for 8,6 millioner pund, dvs. nærmere 100 millioner kroner. En vesentlig del av oppussingen var å gi bygningen ny fasadebekledning som brannen altså spredte seg raskt gjennom. Denne brannen skaper raseri mot de ansvarlige. Raseriet rettet seg først mot eieren av bygningen og byggefirmaet som stod for oppussingsarbeidene. Så langt har ingenting kommet frem som tyder på at det er der ansvaret ligger. Oppussingen ser ut til å ha blitt utført i tråd med gjeldende lover og regler og med materialer som er lovlige å bruke.

Dermed rettes nå fokus mot sentrale myndigheter og deres ansvar for å utforme et regelverk som ivaretar brannsikkerhet. Statsminister Theresa May har uttalt at brannen vil bli grundig etterforsket. Det vil den selvsagt. Hennes egen stabssjef, Gavin Barwell, har allerede kommet i hardt vær fordi han som tidligere boligminister ifølge britisk presse skal ha trenert en rapport om brannsikkerhet før parlamentsvalget. Parlamentsvalget forrige uke har sterkt svekket Theresa May. Brannkatastrofen kan bidra til ytterligere problemer for henne.

Skal klimahensyn trumfe alt annet?
Om Theresa May havner ut i mer politisk trøbbel så skaper det sikkert nye overskrifter, men det er ikke det vi skal bekymre oss for. Det vi skal interessere oss for er hvilke hensyn som har fremtvunget endringer i bygningsforskrifter de siste årene og hvilke konsekvenser dette har fått.

Det er ingen tvil om at klimahensyn er en svært viktig faktor i endring av krav til bygninger. Dette handler i stor grad om energieffektivitet. Brukes det mindre energi i bygningen blir også påvirkningen på klimaet mindre. Et sentralt grep for å bedre en bygnings energieffektivitet er å isolere den bedre. Da støter vi rett på fasadeplatene som synes å stå så sentralt i katastrofebrannen i London. Hvilke krav stilles egentlig til sikkerheten ved nye materialer som skal isolere bygninger bedre? Er brannsikkerhet blitt skikkelig vurdert i iveren etter klimanøytralitet?

Problemet når hensynene skal avveies er at klima konstant har stort fokus. Sikkerhet kommer i fokus først når det skjer en stor ulykke. Forhåpentligvis vil dødsbrannen i London føre til at myndighetene får øynene opp for at klima og energieffektivitet ikke kan være for dominerende blant kravene som stilles til bygninger.

Hvordan står det til i Norge?
Klimahensyn har i dag en sentral plass i norsk bygningslovgivning. Samme type fasadeplater som i Grenfell Tower er vanlig også i Norge. Slike plater brukes i nye bygninger og kan være aktuelle når boligblokker skal pusses opp. Statlige Enova gir hvert år store beløp i støtte til klimavennlig renovering av bygninger. Sameier og borettslag kan få støtte til å pusse opp fasader. Å velge klimavennlige løsninger blir mer fristende med statlig støtte, men kan dette bidra til å gjøre boligblokker til dødsfeller også i Norge? Bor du i en høyblokk, har du i alle fall god grunn til å stille spørsmål ved hvilke konsekvenser den klimavennlige oppussingen får for brannsikkerheten.

Både nye bygninger og gamle som renoveres utrustes i dag med energieffektiv fasadebekledning. Nye Deichmanske hovedbibliotek som bygges i Oslo får med hjelp fra Enova passivhusnivå og 50% kutt i klimagasser. Hvor brannsikkert blir dette egentlig?


Passivhus
Klimatrykket på bygningsutforming kommer til å øke ytterligere. I fremtiden vil bygninger antakeligvis i stor grad bli såkalte passivhus, dvs. hus med svært lav energibruk. Isolering står som nevnt veldig sentralt i dette. Hvordan er brannsikkerheten i passivhusene ivaretatt?

Passivhus er svært tette. Dette skaper problemer for inneklimaet med påfølgende oppblomstring i luftveisinfeksjoner, astma og allergier har overlege Jan Vilhelm Bakke i Arbeidstilsynet gitt uttrykk for. Fuktighet og råte kan også bli et stort problem i så tette hus. Det er uklart om det blir lov å åpne vinduene i fremtidens passivhus. Blir det forbudt, så blir huset temmelig klaustrofobisk. Kan du stole på at ventilasjonssystemet alltid fungerer som det skal? Og ved brann? Da er det best å ha en slegge klar slik at du kan slå deg ut!

Nye klimakrav til bygninger blir selvfølgelig også svært kostbart med de følger det får for folks bokostnader. Hvordan utviklingen i byggeforskriftene har fått bygge- og bokostnader til å eksplodere skal jeg ta for meg i senere blogginnlegg.

Hvor blir det av menneskene oppe i dette?
Hele sakskomplekset rundt krav til bygninger, fra spørsmålene rundt katastrofebrannen i London til debatten om passivhus, får oss til å stille ett viktig spørsmål: Hva med menneskene som skal bruke bygningene?

Hvordan blir menneskenes sikkerhet, ønsker og behov ivaretatt opp i det hele? Blir de ofret for politikernes hårete klimamålsetninger? Skal klimahensyn virkelig trumfe alt annet?

Høyre har panikk

Endring i finsk alkohollov har skapt full panikk for at Vinmonopolet kan falle. Panikken strekker seg langt inn i regjeringspartiet Høyre. Helseminister Bent Høie har sendt et pinlig brev til EU.

Høyres helseminister Bent Høie har sendt brev til EU der han trygler om å få beholde det norske vinmonopolet

Bent Høies pinlige brev
Bent Høie har altså sendt et brev til EU for å forsøke å hindre liberalisering av alkoholpolitikken i Finland. Dette kunne Aftenposten avsløre pinseaften. Det er pinlig at Høyres helseminister sender et slikt brev til EU av to grunner. For det første at det skjer i det skjulte. Uten pressens avsløring hadde vi ikke fått vite om dette spillet i kulissene. For det andre er det pinlig fordi han legger seg langflat for avholdsaktivistene og egeninteressen til Høyres støttespillere. Hvordan dette henger sammen, kommer jeg tilbake til nedenfor.

Finsk sklitakling
Det er liberaliserende endring i det finske vinmonopolet Alko som har skapt angst i Norge, Sverige og Island for at vinmonopolene kan bli avviklet. Angsten er så stor at helseminister Bent Høie i april altså sendte brev til EU med mild bønn om at det norske vinmonopolet skal få bestå.

Den finske lovendringen innebærer at drikke med inntil 5,5% alkoholinnhold skal kunne selges fritt i handelen. Grensen økes fra dagens nivå på 4,7%, altså en ganske begrenset endring. Dersom en så begrenset liberalisering i finsk alkoholpolitikk skal true ordningene i de andre landene med vinmonopol, sier det egentlig alt om hvor skrøpelig vinmonopolet er. Dette blir som at en lett sklitakling sender motspilleren rett ut av fotballbanen på båre.

Propaganda og virkelighet
Som vanlig er når politikk skal underbygges, letes det etter forskning som kan begrunne allerede fasttømret konklusjon. Eller enda verre, nye rapporter bestilles. Avholdsorganisasjonen Actis viser i sitt siste nyhetsbrev til en rapport bestilt av det svenske vinmonopolet, Systembolaget. I den rapporten påstås det at alkoholskader vil øke betydelig dersom vinmonopolordningen skulle avvikles. Link til rapporten finnes her: http://www.uvic.ca/research/centres/carbc/about/news/current/systembolaget-report.php

Denne rapporten er et åpenbart bestillingsverk. Alle skjønner hvilken konklusjon oppdragsgiver Systembolaget ønsker seg. Bruk av den type betalt oppdragsforskning er dessverre vanlig når en bestemt politikk skal legitimeres. Den slags samrøre mellom forskning og politikk bidrar til å redusere tilliten både til forskningen og politikken.

Avholdsaktivisten Mina Gerhardsen, leder for organisasjonen Actis, formidler ukritisk Systembolagets bestilte rapport. Tall fra Verdens Helseorganisasjon er hun ikke like ivrig til å fortelle oss. De tallene passer nok ikke like godt inn i fortellingen hun vi formidle

Det finnes derimot andre fakta og statistikk som avholdsorganisasjonene og myndighetene ikke er like interessert i at vi skal få se. Den største autoriteten på helseområdet internasjonalt er Verdens Helseorganisasjon (WHO). WHO har utarbeidet omfattende statistikk for alkoholbruk og skader i alle verdens land. Leter vi i WHOs landstatistikk finner vi en annen virkelighet enn det bildet myndighetene og avholdsorganisasjonene ønsker å vise oss. Dette har jeg omtalt tidligere i blogginnlegg om Arbeiderpartiets tullete taxfreevedtak, men gjentar det igjen her.

% av befolkning 15+

Norge

Danmark

Europa

Alkoholavhengighet

4,9

2,9

4,0

Problematisk alkoholbruk

8,1

5,5

7,5

Kilde: WHO Global Alcohol Report 2014

Hele rapporten fra WHO kan leses her: http://www.who.int/substance_abuse/publications/global_alcohol_report/msb_gsr_2014_2.pdf?ua=1&ua=1

Vi ser altså at hyppigheten av alkoholavhengighet og problematisk alkoholbruk i Norge ligger godt over det europeiske gjennomsnittet. Sammenligner vi med vårt naboland Danmark er hyppigheten av alkoholavhengighet i Norge hele 60% høyere. Tilsvarende er tallene for problematisk alkoholbruk. Danmark har en liberal alkoholpolitikk på linje med det som er vanlig i de aller fleste europeiske land.

Med slike tall, hvem kan ha tillit til påstander om at Norges strenge alkoholpolitikk er vellykket? Hvorfor skal vi tro på skremmebildet rundt liberalisering som myndigheter og avholdsorganisasjoner ønsker å vise oss? Ja hvilke tall skal vi egentlig tro på? Bestillingsverk fra vinmonopolene selv eller tallene fra Verdens Helseorganisasjon?

Vinfiffen på Oslo Vest
Dess mer jeg graver i tall rundt alkohol, dess mer skeptisk blir jeg til den politikken som føres. Det gjelder ikke bare i forhold til alkoholskader, men også i forhold til hvordan vinmonopolordningen favoriserer de spesielt interesserte vindrikkerne, for ikke å si vininvestorer, med solid lommebok. Dette har jeg tidligere gått igjennom i denne gjestebloggen på Nettavisen:

http://gjest.blogg.no/1486231631_staten_sponser_de_rikeste_med_billig_vin___vinmonopolet_m_avvikles.html

Det viser seg altså at de mest kostbare vinene på Vinmonopolet selges til langt under markedspris. I tillegg vil bredt utvalg og høye administrasjonskostnader medføre at vanlige folk betaler urimelig høy pris for vanlige viner. Mens vinfiffen altså blir subsidiert.

Går vi gjennom listen over Høyres viktigste økonomiske støttespillere, finner vi navn med uttalt interesse for god vin. Finansmannen Christen Sveaas ga i 2013 2,5 millioner til Høyres valgkamp og var med det partiets største bidragsyter. Sveaas er samtidig en av Norges største vininvestorer. Om Sveaas kjøper mye kostbar vin på Vinmonopolet vites ikke. Uansett er det klart at Vinmonopolet selger kostbare viner til langt under markedspris. Er man vininvestor, er det naturligvis mulig å oppnå gevinster ved å kjøpe slike dyre viner på Vinmonopolet. Vanlige folk som kjøper vanlige viner er med på å finansiere dette.

Finansmannen Christen Sveaas var Høyres viktigste bidragsyter til valgkampen i 2013. Han er også en av Norges største vininvestorer. Høster han gevinster av Vinmonopolets prispolitikk?

Jeg har litt vanskelig for å tro at det virkelig er en sammenheng, men det er jo en litt pussig tilfeldighet at Vinmonopolets prispolitikk tilsynelatende sammenfaller med egeninteressene til Høyres støttespillere. Er det derfor Bent Høie er villig til å trygle EU om at Vinmonopolet må få bestå? Høyre har jo tradisjonelt ønsket en mer liberal alkoholpolitikk. Skal vi virkelig ha et vinmonopol som ivaretar egeninteressene til vinfiffen på Oslo Vest på bekostning av vanlige folks lommebok?

Vinmonopolet må avvikles
Når vi ser det hele i sammenheng, fremstår både alkoholpolitikken og vinmonopolordningen som råtten. Vinmonopolet kan sammenlignes med tilstanden kringkastingsmonopolet var i da Kåre Willoch inntok regjeringskontorene i 1981. Den gang hadde Høyre en driftig og modig statsråd i Lars Roar Langslet. Han knuste hele NRK-monopolet.

I dag har Høyre Bent Høie til å forsvare Vinmonopolet. Han legger seg langflat for avholdsaktivistene og egeninteressene til vinfiffen på Oslo Vest når han sender tryglende brev til EU. Hverken anerkjent alkoholstatistikk eller vanlige folks lommebok tillegges noen vekt.

MDG ødelegger velferden

Ideologisk basert hat mot forbruk og privatbilisme er kjernen i Miljøpartiet de Grønnes ideologi. Gjennomføring av politikken vil rasere velferden uten å hjelpe miljøet.

MDGs stortingsrepresentant Rasmus Hansson


Antiforbruk er kjernen
Når vi skal forstå hvorfor et parti mener det det mener, er det alltid nyttig å se litt nærmere på de ledende personene i partiet og hvor de kommer ifra. Så også for MDG. Det er ingen hemmelighet at MDG har sitt opphav i kretsen rundt organisasjonen Fremtiden i Våre Hender (FiVH). Dette ser vi også på stortingslistene. I Hordaland stiller tidligere leder i FiVH Arild Hermstad som førstekandidat. Leder i FiVH, Anja Bakken Riise, kom rett fra stilling som byrådssekretær for MDGs miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg i Oslo.

FiVH er ingen vanlig miljøorganisasjon. Hos FiVH er det ikke primært miljøvern, men bekjempelse av forbruk som står i fokus. Eller som det heter på organisasjonens hjemmeside: «Vi arbeider for etisk forsvarlig og miljøvennlig forbruk»

Ser vi på MDGs program, fremgår det klart at partiet ønsker redusert forbruk. I prinsipprogrammet kan vi lese: «Dagens økonomi bygger på forholdet mellom produksjon og forbruk, drevet av ønske om materialistisk velstand. Vi ønsker en systemendring der menneskets grunnleggende behov er utgangspunkt for økonomien. Ved å se forbruk og produksjon som felles systemer kan vi lettere redusere det totale forbruket og effektivisere ressursbruken i hele produktets livsløp».

Ser vi hva MDG og FiVH står for, er det altså antiforbruk som er kjernen hos dem begge. Nye teknologiske løsninger for å løse miljøproblemene kommer i beste fall i annen rekke.

Hatet mot privatbilismen
I bilpolitikken blir MDGs bekjempelse av forbruk særlig tydelig. Partiet vil forby biler i sentrum av byer, stoppe bygging av nye riksveier og ellers motarbeide bilbruk mest mulig. Også bruk av nullutslippsbiler. Det ser vi i Oslo der partiet har politisk makt.

Miljøpartiet de Grønne viser i praktisk politikk at de også vil bekjempe elbilene

I stedet er det sykkel partiet vil satse på. Helst elsykkel. I Oslo sponser byrådet latterlige elvaresykler, akkurat som det skulle erstatte familiers bruk for bil. Vilje til å bygge ut lademuligheter for elbiler finnes bare i partiprogrammet, ikke i praktisk politikk. Leder i Norsk Elbilforening, Christina Bu, har tidligere uttalt her på bloggen at i Oslo er situasjonen nå så ille at elbileiere må selge bilene sine igjen fordi de ikke får ladet dem. Så da blir det heller dieselbil da.

Miljøaktivister omtales av og til som vannmeloner. Grønne utenpå og kommunistrøde inni. Slik er det også med MDG, selv om partiet hevder å være blokkuavhengig. Privatbilismens individuelle karakter har alltid frontkollidert med sosialismens kollektivistiske tankegods. Det er der MDGs bilhat kommer fra.

Vi vet hva forbrukssvikt fører til
Forbruk er helt avgjørende for å opprettholde aktivitet, arbeidsplasser og velferd. Det har vært erkjennelsen hos de aller fleste økonomer siden mellomkrigstiden, da økonomisk nedgang på starten av 1930-årene kastet verden ut i dyp krise. Siden den gang har stimulanse av forbruk og investeringer vært sentral del av økonomisk politikk for å opprettholde økonomisk aktivitet og arbeidsplasser i de fleste land. Denne økonomiske retningen, som altså er dominerende, kalles keynesianisme etter den britiske økonomen John Maynard Keynes.

I nyere tid har vi fått demonstrert konsekvensene av forbruksnedgang under finanskrisen i 2008. I ukene og månedene etter at investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs i 15. september 2008, kollapset investeringer og forbruk. Konsekvensen ble at mange millioner mennesker de påfølgende månedene ble kastet ut i arbeidsledighet.

Etter konkursen i investeringsbanken Lehman Brothers i 2008 fikk vi sett virkningene av forbruksfall. Mange millioner mennesker ble arbeidsledige

Høsten 2008 ble forurensning redusert for en periode. Verdens oljeforbruk falt med ca. 5%. Det var det ikke så mange som la merke til. Av de som la merke til det, var det enda færre som brydde seg. De dramatiske konsekvensene forbrukssvikt fikk på menneskers liv overskygget miljøvirkningene fullstendig. Etter finanskrisen har myndigheter og sentralbanker i mange land vært nærmest desperate etter å gjennomføre tiltak for å opprettholde forbruk.

Hva forbruksfall fører til, skjønner ikke MDG noe av. Partiet skjønner ingenting av hvordan økonomien fungerer heller.

MDG er ikke bærekraftig
Den eneste bærekraftige måten for å bekjempe miljøproblemer er ny teknologi. I dag finnes det allerede mye nullutslippsteknologi som vil løse utslippsproblemene. Men da må det vises vilje til å ta den i bruk. Både batterier og hydrogenteknologi kan erstatte bruk av forurensende olje og gass. For å få fart på det, må myndighetene gå foran. Det har så langt ikke skjedd der MDG har politisk makt.

Forbruksbekjempelse vil bare føre til arbeidsledighet og tap av velferd. Ny teknologi gir bærekraftig vekst. Det burde være innlysende hvilken fot et fremtidsrettet miljøparti bør stå på. Manglende satsning på fremtidsrettede teknologiske løsninger vil føre til at gammel forurensende teknologi vil fortsette å bli brukt samtidig som folk får det trangere. Velferden taper uten at miljøet vinner.

Det er trist at vi har et så lite fremtidsrettet miljøparti som MDG. Partiet mangler rett og slett bærekraft.

Senterpartiet ødelegger landbruket

Bøndenes eget parti har tilraning av skattebetalernes og forbrukernes midler som eneste strategi. Det er ikke bærekraftig!

Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum er bøndenes fremste representant på Stortinget, men fører en landbrukspolitikk som kan ødelegge landbruket

Landbruksoppgjøret
Det er brudd i forhandlingene på mellom landbruksorganisasjonene og staten i årets landbruksoppgjør. Bøndene aksjonerer. Oppgjøret ender nå i Stortinget. Der sitter bøndenes eget parti, Senterpartiet, fulle av selvtillit etter å ha doblet oppslutningen det siste året. Sjefen sjøl, Trygve Slagsvold Vedum, smiler fra øre til øre og kan meget vel ende opp som landbruksminister etter valget til høsten.

Skape noe eller bare tilrane seg ressurser
Landbrukspolitikken har fire overordnede mål. Disse er:

  • matsikkerhet
  • landbruk over hele landet
  • økt verdiskaping
  • bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser.

Problemet er at dette ikke henger i hop. Matsikkerhet har blitt tolket som at mest mulig av maten vi spiser skal produseres i Norge. For å få dette til, har det blitt bygget opp store hindre for matimport og tung subsidiering over statsbudsjettet til hele landbruksnæringen. Dermed er det punktet om økt verdiskaping som har måttet vike her. Landbruket har blitt klienter av staten der inntekten først og fremst avhenger av hvor mye næringen klarer å karre til seg av støtte fra skattebetalerne gjennom overføringer og fra forbrukerne gjennom økte priser. Senterpartiet er spydspissen i denne politikken.

Norge er mer enn selvforsynt med mat
Uansett hva landbruksinteressene hevder, så er faktum at Norge er selvforsynt med mat. Mer enn selvforsynt. Det sørger fiskerinæringen for. Fisk er vårt nest største eksportprodukt etter olje og gass. I 2016 eksporterte Norge 980 000 tonn laks ifølge Norsk Sjømatråd. Det utgjør 186 kilo pr innbygger. Er det noen som orker å spise så mye laks?

Totalt eksporterte Norge sjømat for 91,6 milliarder kroner i 2016. Gode priser de siste årene har gjort dette til en svært lønnsom næring som bidrar godt til verdiskaping og arbeidsplasser langs hele kysten. Næringen har blitt både svært effektiv og innovativ med evne til å tilby attraktive produkter i et voksende internasjonalt marked.

I tillegg har dette altså resultert i at Norge er mer enn selvforsynt med mat.

Tines katastrofale osteeksport
Også landbruket har prøvd seg med eksport, men her er dessverre resultatet helt annerledes enn for sjømateksporten. Det fremste eksportproduktet fra landbruket har vært Jarlsbergost. Selv om Tine skryter av en unik «hemmelig ingrediens» i reklamen, klarer ikke denne osten å oppnå en pris i eksportmarkedene som forsvarer kostnadene. Osten minner litt om det svenske bilmerket SAAB. «Mange» mener det var en god bil, men få var villige til å betale noe ekstra. SAAB gikk konkurs i 2011.

I Sverige selges Jarlsbergost billig! Her fra Maximat på Nordby kjøpesenter like ved Svinesund


Faktisk har eksporten av Jarlsbergost kostet norske skattebetalere hundrevis av millioner kroner årlig. I norske butikker koster en kilo Jarlsbergost vanligvis mellom 120 og 150 kroner. Drar vi på harryhandel rett over svenskegrensen, kan vi få kjøpt Jarlsberg for under 80 svenske kroner pr. kilo, dvs. rundt 75 norske kroner. De siste årene har Tine startet produksjon av osten i Irland og USA. Pga. nye handelsregler blir det, til glede for norske skattebetalere, vanskeligere å drive subsidiert eksport fra Norge. Jarlsberg-eksporten går derfor mot slutten.

Lokal luksusmat
De siste årene har det blitt startet opp en god del lokal småskala matproduksjon i Norge. Det gjelder bl.a. ost. Felles for det meste av dette er at kiloprisen er høy, gjerne 400-500 kroner kiloen eller mer. Dermed er dette luksusvarer som uansett ikke kan utgjøre grunnstammen i matforrådet til den jevne forbruker. Produksjon i liten skala tilsier at kostnaden blir høy, uansett hvor godt man lykkes med kvaliteten. Utsøkt kvalitet er en forutsetning for å forsvare slike kilopriser, og det ligger i sakens natur at ikke alle produsentene vil lykkes. De som lykkes, trenger derimot å finne et kjøpesterkt publikum som vil kjøpe produktene i tilstrekkelige mengder til at det blir lønnsomt. I Norge vil dette utgjøre en ganske begrenset del av forbrukerne.

Lokal mat er dyrt. Her prises en ost til 699 kroner pr. kilo.

Verdens beste ost
Verdens beste ost er norsk. Det er helt fantastisk. Det er osten Kraftkar fra det lille gårdsysteriet Tingvollost på Nordmøre som har fått denne ekslusive utmerkelsen. En slik utmerkelse gir store muligheter. Tingvollost har ingen muligheter til å dekke etterspørselen og osten er vanskelig å få tak i. Tingvollost kunne nok ha bruk for all melk på hele Nordmøre, dersom ysteriet hadde hatt kapasitet. Markedet for en verdensmester ligger ikke i Norge, men i verden. Globalt er kjøpergruppen som kan tenkes å kjøpe verdens beste ost, og betale godt for den, stor. Noen burde derfor hjelpe Tingvollost med å øke produksjonen og nå ut i verden med verdens beste ost.

Tenk om vi kunne skape lønnsom landbrukseksport
Der meierigiganten Tine har mislyktes i eksportmarkedet, finnes det altså små tilbydere med produkter som har gode muligheter for å lykkes.

For å lykkes må man ha produkter som markedet er villige til å betale for. Norge er et høykostland, slik at å konkurrere på pris ikke er veien å gå. Det viser Tines eksport av Jarlsberg. For å få dette til, må det utvikles produkter som utmerker seg, slik Tingvollost har gjort. I tillegg må produsentene hjelpes ut i markedet. Her har Innovasjon Norge en åpenbar rolle å spille.

Selv om kostnadsnivået er høyt, har likevel Norge en del fordeler innen landbruksproduksjon. I Norge er det ren natur og relativt lite antibiotikabruk. Det gir høy kvalitet på råvarene. Det er godt med nedbør i Norge, slik at forholdene for gressproduksjon og melkeproduksjon er ganske gode. Dette gir mulighet til å skape produkter av ypperste kvalitet, men ikke til laveste pris. Skal norsk landbruk nå ut i verden, er det derfor luksusmarkedet det må satses på.

Senterpartiet ødelegger for landbruket
Norges proteksjonistiske landbrukspolitikk, en politikk Senterpartiet er sterkeste forkjemper for, er ødeleggende for norsk landbruk. Ostetollen, som den rødgrønne regjeringen fikk innført i 2013, ødelegger for norsk eksport av ost. Dersom Norge ikke vil importere fra andre land, kan vi heller ikke regne med at norske produkter får slippe til i utlandet.

Jarlsbergost får vi altså kjøpt rett over svenskegrensen for rundt 75 norske kroner kiloen. Nå er det snart valgkamp. Da kan jo Slagsvold Vedum & Co fortelle minstepensjonister og andre velgere med dårlig økonomi at de heller bør kjøpe ost fra gårdsysterier som koster 400 kroner kiloen eller mer. Så får vi se hvor mange av dem som legger Senterpartiets stemmeseddel i valgurnen.

Løsningen på dette er å liberalisere landbrukspolitikken. Norske forbrukere må få tilgang til rimelig mat fra utlandet. Samtidig må det tilrettelegges for at norske produsenter av høykvalitetsprodukter, slik som Tingvollost, lykkes med å eksportere sine produkter til utlandet.

Hvis det er mulig å få til en slik endring, kan målene for landbrukspolitikken nås. Det blir opprettholdt landbruksproduksjon i Norge og matsikkerheten ivaretas gjennom det. Subsidieavhengigheten går ned fordi man satser på høykvalitetsprodukter det går an å ta seg godt betalt for internasjonalt, samtidig som norske forbrukere får tilgang til importert mat til rimelig pris.

Dessverre ønsker Senterpartiet en politikk som er stikk motsatt av dette. I stedet for å tilrettelegge for verdiskaping, ønsker Vedum & Co å grave dypest mulig i skattebetalernes og forbrukernes lommer. Resultatet er et landbruk som lulles inn i subsidieavhengighet og uten incentiver til å utvikle seg.

På kort sikt er det sikkert behagelig for mange bønder å være klienter av staten. På lengre sikt er det slett ikke sikkert at Norge har råd til å opprettholde denne politikken. Den dagen kuttene i overføringer kommer, risikerer vi å stå med et landbruk ute av stand til å hjelpe seg selv.

Det er trist. Senterpartiets landbrukspolitikk mangler bærekraft og kan på sikt bli mest ødeleggende for bøndene selv.

Sykkelbøllene

Våren er her. Like sikkert som lyse kvelder og varme i luften, kommer den evinnelige debatten om konflikten mellom bilister og syklister.

Smalt sykkelfelt inntil kjørebanen: Ingen ideell løsning

Opphetet debatt
Nettavisen har den siste tiden brakt en rekke saker og blogginnlegg om dette temaet. Stort sett med fokus på syklister som ikke overholder trafikkreglene. Noen viser med tydelighet at de ikke aksepterer syklister i trafikkbildet i det hele tatt. Bloggeren Bente Lund representerer i så måte et lavmål når hun med kunnskapsløshet og forakt raljerer med syklister som sykler langs veien http://bentelund.blogg.no/1494282174_nr_syklister_blir_et_folkehelseproblem.html

Det er selvsagt den letteste sak i verden å latterliggjøre spreke menn på sykkel med klare symptomer på 40-årskrise. Men spesielt opplysende for debatten er det ikke. Kanskje det heller hadde vært nyttig å se nærmere på hvorfor mange syklister sykler i kjørebanen sammen med bilene. Noe syklistene faktisk har full rett til. Jeg har selv syklet til jobb daglig i Oslo sentrum de siste 8 årene. Jeg skal her fortelle litt om hvordan dette ser ut fra syklistens ståsted.

Hvorfor sykler mange i kjørebanen?
Det enkle svaret er at det er det beste alternativet. Syklister ønsker naturligvis, som alle andre trafikanter, å komme seg raskt og effektivt frem. Jeg skal forklare hvorfor alternativene ofte er dårlige. Det har mye med infrastrukturen å gjøre, men også en god del med hvordan andre trafikanter opptrer. Og her er det ikke bilistene, men faktisk fotgjengerne, som er verst.

Sykkelveier finnes det veldig lite av i Norge. Det har begynt å komme noen i de største byene, men selv på de mest trafikkerte strekningene, er det mye som mangler. Det vi derimot har mye av, er kombinerte gang- og sykkelveier. Det er ikke det samme. Her blir konflikten mellom syklister og fotgjengere ofte så stor, at det er langt bedre å sykle i veibanen. I alle fall hvis man skal rekke jobben innen rimelig tid.

Sykkelvei er sjeldent i Norge. Her den beryktede "Tour de Finance" i Oslo

I byene har det de siste årene blitt anlagt ganske smale sykkelfelt i høyre kant av kjørebanen. Heller ikke dette er en god løsning for syklistene. For det første er disse smale, bare litt over en meter brede. Det gir ikke mye plass til syklisten. Ofte ligger sykkelfeltet helt inn til parkeringsplasser for biler langs gaten. Det utgjør en fare. Jeg har sett for mange bildører plutselig åpne seg, og sykler derfor ikke tett forbi parkerte biler.

Et annet forhold er at tilstanden og føreforholdene i sykkelfeltet ofte er langt dårligere enn i kjørebanen for bilene. Fartsvinden fra trafikken gjør at alt støv, sand og annet løst som måtte finnes på veien, blåser bort fra kjørebanen og over i sykkelfeltet. Mens kjørebanen forblir ganske ren, dannes gjerne et lag av glatt gjørme i sykkelfeltet. Om høsten fylles ofte sykkelfeltene av sleipt løv. Om vinteren er dette enda verre. Mens kjørebanen stort sett er isfri og god å sykle på, fylles sykkelfeltet av sørpe og issvuller.

Et tredje forhold er at andre trafikanter som skal krysse veien eller svinge ut på den, ikke bryr seg så mye om hverken sykkelfelt eller sykkelveier. Biler overholder vikeplikten for biltrafikken, men stanser ofte først når de har fronten ute i sykkelveien eller sykkelfeltet. Fotgjengere tar gjerne et steg ned i sykkelfeltet uten å se seg for. Sykler man i det smale sykkelfeltet, er det også veldig begrenset mulighet til unnamanøver.

Alt dette bidrar til at det ofte er mer attraktivt å sykle ute i kjørebanen sammen med bilene, enn i sykkelfelt eller kombinerte gang- og sykkelveier. Ute i kjørebanen fungerer dessuten ting langt bedre. Der er alle trafikantene mer oppmerksomme og trafikkreglene overholdes i langt større grad.

Bilistene den stygge ulven?
Det er politisk korrekt å legge skylden for det meste som er galt på bilistene. En del politikere er veldig ivrige i så måte, ikke minst byrådet i Oslo. Som jeg har skrevet tidligere her på bloggen, så er byrådet i Oslo egentlig ikke så veldig opptatt av miljø og klima. De er mest opptatt av å bekjempe bilbruk som sådan. http://kjellmagnerystad.blogg.no/1489141683_oslos_klimastrategi_raymond_johansen_og_lan_berg_feiler.html

Jeg for min del vil heller fremheve at de aller fleste bilistene opptrer hensynsfullt overfor syklistene i veien. Og dette har blitt bedre de siste årene. Noen unntak er det selvsagt. Blant unntakene finnes en del yrkessjåfører. Tilårskomne taxisjåfører for eksempel, liker ofte ikke syklister i veien. Det er mitt inntrykk i alle fall.

Fotgjengerne er verst
Min erfaring som syklist er at fotgjengerne er langt verre enn bilistene i trafikken. Mange fotgjengere oppfører seg som om de har 100% rettigheter og 0% plikter i trafikken. Og da snakker jeg ikke om fotgjengere på fortau og kombinerte gang- og sykkelveier, der syklistene uansett må vike.

Nei, problemet er fotgjengere som vimser seg ut i veibanen eller sykkelveien uten å se seg for. Går på rødt lys uten å se seg for. Med stor utbredelse av smarttelefoner, beveger de seg med nesen godt plantet ned i Facebook, Instagram eller jeg vet ikke hva. Med Pokeman Go hysteriet i fjor sommer, ble det enda verre.

Ofte må jeg rope ut til fotgjengere som er på vei ut i gaten eller over veien på rød mann. Uten å se seg for. Da snur de seg med et undrende blikk og lurer på hva ropingen er godt for. Ropingen er sikkert irriterende, men hadde jeg ikke gjort det, ville det skjedd ulykker.

Amsterdam og København
I etablerte sykkelbyer som Amsterdam og København fungerer dette helt annerledes. Der er det mange syklister som kommer i stor fart på sykkelveiene. Fotgjengere forventes å se seg godt for og holde seg unna. Norske helgeturister i disse byene oppdager svært fort at det ikke går an å oppføre seg på samme måte som fotgjengerne gjør i Norge.

Og slik må det være, hvis bruk av sykkel i trafikken skal fungere. Både i Nederland og Danmark har myndighetene skjønt at det er viktigere å skille fotgjengere og syklister, enn det er å skille bilister og syklister. Og fotgjengernes ansvar i trafikken er totalt forsømt i Norge.

Bussasfalt
Til slutt litt om sykkelfeller i trafikken. Jeg har allerede vært innom problemene med sykkelfelt inntil kjørebanen. Utover dette er dårlig underlag, sprekker i asfalten, brostein og trikkeskinner potensiell fare for syklister. Her kan myndighetene gjøre en god del, uten at det trenger å koste all verden.

Spor og langsgående kanter er farlige for syklister. Her ved Oslo Rådhus ble det raskt klart at asfalten ikke tålte vekten av bussene

Et sted jeg alltid er oppmerksom, er på bussholdeplasser. Der bussene stopper, har det en tendens til å danne seg dype spor i asfalten. I alle fall er det slik mange steder i Oslo, og sikkert i andre byer også. Jeg vil tro at for myk asfaltkvalitet er problemet her. Rett utenfor Oslo Rådhus ble dette så ille, at en del av asfalten raskt måtte erstattes med betong. Langsgående spor og kanter er skummelt for alle som ferdes på to hjul.

Infrastruktur og samarbeid
En god del kan altså gjøres med infrastrukturen for å bedre syklistenes hverdag og dempe konfliktene mellom trafikkantgruppene. Mye dreier seg også om trafikkultur og evne til å ta hensyn til hverandre i trafikken. Både syklister og bilister har med rette fått en del kritikk her. Men slik jeg ser det, er det faktisk vel så viktig å få gjort noe med hvordan fotgjengerne oppfører seg i trafikken.

Tullete taxfree-vedtak fra Ap

Arbeiderpartiets landsmøte gikk lørdag 22.4. inn for at Vinmonopolet skal overta taxfreesalg. Det ferske landsmøtevedtaket kan true norsk alkoholpolitikk

Ap-landsmøtet ønsker at Vinmonopolet skal overta taxfree-salget

Ap-landsmøtets vedtak
Arbeiderpartiet landsmøte besluttet å vurdere om Vinmonopolet skal overta taxfree-salget på norske flyplasser etter at dagens kontrakter går ut. Dette er et vedtak som kan true sentrale deler av norsk alkoholpolitikk. Vedtaket synes svært svakt begrunnet. Mulige konsekvenser virker det ikke som Jonas & Co har tenkt på.

Bakgrunnen for vedtaket synes å være en stigende misnøye fra avholdsfolket over økning i taxfree-salget de siste årene. I tillegg har en del miljøaktivister hengt seg på med påstander om at taxfree-salget gir økt flytrafikk og dermed skader miljøet. Endelig så ligger nok Arbeiderpartiets sedvanlige privatallergi bak dette vedtaket. Under dekke av alkoholpolitiske argumenter, så skal visstnok taxfree bli så mye mindre farlig, bare det skjer i statlig regi.

Deilig i Danmark
Når man hører avholdsfolket, får man inntrykk av at Vinmonopolet er ekstremt viktig for at det norske folk ikke skal drukne i alkoholmisbruk. Ser vi på anerkjent statistikk fra Verdens Helseorganisasjon, WHO, kan vi fastslå at dette rett og slett ikke stemmer. Norge har Europas strengeste alkoholpolitikk, men hyppigheten av alkoholavhengighet og misbruk er likevel høyere i Norge enn gjennomsnittet i Europa.

% av befolkning 15 år +

Norge

Danmark

Europa

Alkoholavhengighet

4,9

2,9

4,0

Problematisk alkoholbruk

8,1

5,5

7,5

Kilde: WHO Global Alcohol Report 2014

Sammenligner vi med vårt naboland Danmark, så er tallenes tale enda tydeligere. I følge WHO er det hele 4,9% av befolkningen i Norge som lider av alkoholavhengighet. I liberale Danmark, med en langt mindre restriktiv alkoholpolitikk enn Norge, er tilsvarende tall 2,9%. Altså bare rundt 60% av hyppigheten i Norge.

Tilsvarende tendens får vi når vi inkluderer annen problematisk alkoholbruk i tallene, omtalt som Alcohol use disorders i WHOs statistikk.

Svakt begrunnet politikk
Ser vi på de alvorligste følgene av alkohol, alkoholavhengighet og misbruk, begrunner ikke fakta en restriktiv politikk. Halmstrået tilhengerne av streng alkoholpolitikk muligens kan ta tak i, er at alkoholrelaterte sykdommer i Norge er lavere enn ellers i Europa. Det er naturlig fordi alkoholkonsumet er lavere.

Dette kan likevel ikke begrunne en veldig streng alkoholpolitikk. Årsaken til det er at alkoholrelaterte sykdommer ikke kan sies å skille seg særlig fra andre livsstilsykdommer. Kraftig overvekt og mangel på fysisk aktivitet er minst like farlig for helsen som å ta seg et glass vin i ny og ne. Dessuten er sykdom noe som går utover helsen til brukeren selv, og kan derfor i liten grad begrunne en restriktiv politikk.

EØS-avtalen gir begrensninger for norsk alkoholpolitikk
Det norske vinmonopolet er problematisk i forhold til EØS-avtalen. I forbindelse med inntreden i EØS i 1994, ble Norge tvunget til å gjøre store endringer i vinmonopolordningen. Da måtte import-, engros- og eksportmonopolet oppgis. Detaljist-monopolet, altså dagens vinmonopolutsalg, fikk Norge med nød og neppe beholde. Men monopol kan bare opprettholdes når det kan forsvares ut fra hensynet til folkehelse og ikke innebærer skjult diskriminering, konkluderte EU-domstolen i den såkalte Franzèn-saken i 1997. Lignende konklusjoner har kommet i andre saker opp igjennom årene. Dette er godt beskrevet i rapporten Norsk alkoholpolitikk under EØS-avtalen fra 2013, skrevet av Trygve Ugland ved Statens Institutt for Rusmiddelforskning.

Vinmonopolordningen er skrøpelig. Den er altså problematisk i forhold til EØS-avtalen og tallene viser at den er svært svakt begrunnet. Ut fra dette er det merkelig at Arbeiderpartiet ønsker å gjøre endringer som vil sette fullt fokus på nettopp det. Jonas Gahr Støre, med sin lange utenrikspolitiske erfaring, burde skjønne bedre enn noen at å blande Vinmonopolet inn i taxfree, er et risikoprosjekt.

Vet Ap-landsmøtet hvor skrøpelig vinmonopolordningen er?

Kan Vinmonopolet falle?
Aktører som vil bli rammet av en endring i taxfreeordningen har all grunn til å protestere. Det har de full anledning til ved å klage forholdet inn for EFTAs overvåkningsorgan, ESA. Både vinprodusenter, vinimportører og taxfreeaktører bør allerede nå kontakte skarpskodde advokater på EØS-rett, for å se hva som kan gjøres.

Det er naturligvis umulig å spå hva utfallet av en eventuell ESA-klage om taxfree-ordningen kan bli. Det er likevel klart at et mulig utfall er at hele den norske vinmonopolordningen faller. Når vi ser hvor skrøpelig Vinmonopolet er ut fra et alkoholpolitisk perspektiv, er et slikt utfall slett ikke utenkelig. Alternativet er i så tilfelle fritt butikksalg av all alkohol, slik det er i nesten alle andre europeiske land.

Hvis Vinmonopolet skulle ryke, har norske forbrukere all grunn til å glede seg. Som jeg tidligere har omtalt i en gjesteblogg på Nettavisen, så gir monopolordningen unødvendig dyr vin for vanlige folk. Samtidig deles det merkelig nok ut milde gaver til vininvestorer.

Så bare kjør på Jonas! Det er ikke sikkert utfallet av å tukle med taxfreeordningen blir som du tror.

 

http://www.who.int/substance_abuse/publications/global_alcohol_report/msb_gsr_2014_2.pdf?ua=1&ua=1

https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/sirusrap.7.13.pdf

http://gjest.blogg.no/1486231631_staten_sponser_de_rikeste_med_billig_vin___vinmonopolet_m_avvikles.html

 

Oljefondets kostbare etikk

Oljefondets ekskludering av selskaper på etisk grunnlag har kostet 1,11% i tapt avkastning. Det tilsvarer flere titalls milliarder kroner. Få bryr seg, og langt verre kan det bli.

Oljefondets sjef Yngve Slyngstad. Han risikerer stadig mer press for å utelukke selskaper fra fondet

Store tall
Statens pensjonsfond utland, populært kalt Oljefondet, er nå på hele 7 900 milliarder kroner. Dette er et veldig stort beløp som ikke bare tilhører dagens norske befolkning, men også fremtidige generasjoner. Våre politikere har ansvaret for at dette fondet forvaltes på best mulig måte. Ansvaret ligger i siste instans hos Stortinget.

Tallenes tale: Her, langt inne i Oljefondets avkastningsrapport, fremkommer det hva etikken har kostet.


Aksjeandelen i fondet var 62,5% ved utgangen av 2016. Dette utgjør med dagens fondsverdi rundt 4 900 milliarder kroner. Regjeringen har nå foreslått å øke aksjeandelen til 70%. Det vil si at ytterligere nesten 600 milliarder kroner skal investeres i aksjer. Norges Bank oppgir ikke hvor mange milliarder etikken har kostet, men i forhold til størrelsen på dagens aksjebeholdning, så utgjør 1,11% ca 54 milliarder kroner. Pga. at det har kommet nye penger inn i fondet underveis, så er nok tapet noe mindre enn dette. Vi kan likevel trygt konkludere med at tapet er på flere titalls milliarder kroner.

Virker etikken?
Vi må lete oss frem i den omfangsrike rapporten Return and Risk, Government Pension Fund Global 2016 for å finne noe om hva etikken har kostet. I tabell 5 på side 19 finner vi tallet 1,11% for perioden 2006-16, men som nevnt ikke noe tall for hva etikken har kostet i milliarder kroner. Åpenheten rundt dette er altså ikke veldig imponerende.

Det vi derimot ikke finner noen ting om, er om etikken har virket. Når det oppstår tap på flere titalls milliarder kroner på grunn av at selskaper med etisk begrunnelse utelukkes fra fondet, skulle vi i det minste ha ventet at dette har bidratt til å gjøre verden til et bedre sted.

Oljefondet har et eget etikkråd som gir råd om hvilke selskaper som skal utelukkes fra Oljefondet. I sine årsrapporter gir Etikkrådet fyldige omtaler av sitt arbeid med å vurdere alle selskaper Oljefondet i utgangspunktet kan investere i, påpeke eventuelle kritikkverdige forhold og komme med tilrådninger. Men heller ikke i etikkrådets rapporter finner vi særlig dokumentasjon på om det etiske arbeidet faktisk har medført bedret etisk standard hos verdens selskaper.

Det er fint at våre lovgivere ønsker å gjøre verden til et bedre sted, men det er vel resultatene som teller også her. Eller er det det? Er det nok at bare hensikten er god når det er snakk om etikk?

Snikpolitisering
Det er overhengende fare for at vi gjennom Etikkrådet får en snikende politisering av Oljefondet. Det skjer ved at det med mer eller mindre velbegrunnede etiske argumenter fremmes stadig nye forslag om selskaper som skal utelukkes fra fondet. Slike krav kommer både fra politiske partier og ulike interessegrupper. Minste motstands vei for Etikkrådet er å gi etter for en del av kravene. Tilsvarende blir det svært krevende for Yngve Slyngstad å ikke følge opp Etikkrådets anbefalinger. Gjør han ikke det, blir kritikken hard. Han vil neppe bruke tiden sin på å kjempe den slags kamper.

Når det samtidig ikke redegjøres ordentlig hverken for kostnadene eller for hva man eventuelt oppnår ved å utelukke nye selskaper, risikerer vi at dette bærer helt galt av sted. Hvis Oljefondet blir en lekegrind for ulike pressgrupper, uten at de på noen måte må bære kostnadene, risikerer vi stor verdiødeleggelse.

Det ivrigste partiet for å presse på for nye etiske begrensninger er SV. I arbeidsprogrammet vedtatt på partiets landsmøte nylig, går partiet inn for at Oljefondet skal trekkes ut av bl.a. all fossil energi og alkohol, i tillegg til en lang rekke andre begrensninger på fondets virksomhet. Ikke et ord om hva dette vil koste finner vi. Men i SVs verden er jo dette med økonomi så enkelt: Penger er noe staten bare kan ta fra andre ved å øke skatter og avgifter.

SV-leder Audun Lysbakken ivrer for å utelukke stadig flere selskaper fra Oljefondet uten å bry seg om kostnadene


Liv og lære
Både våpenprodusenter og kullprodusenter er utelukket fra Oljefondet. Like fullt er den norske staten tungt engasjert i begge disse områdene.

Staten deltar i våpenproduksjon gjennom statskontrollerte Kongsberg Gruppen. Norge er også en betydelig eksportør av våpen. Det er bred politisk enighet om at Norge skal ha et militært forsvar. Kjøp av det nye kampflyet F35 utgjør den største offentlige innkjøpsavtalen i Norge noensinne. Selgeren er amerikanske Lockheed Martin, et selskap Oljefondet altså er forhindret fra å investere i.

Den norske staten driver kullproduksjon på Svalbard, en virksomhet som har vært tungt subsidiert. Denne produksjonen ser ikke ut til å bli avviklet med det første.

Tobakksarving Johan H. Andresen leder Etikkrådet for Oljefondet

 

Ironisk nok er det tobakksarvingen Johan H. Andresen som leder Oljefondets etikkråd. Virksomheten hans egen formue har sin opprinnelse i, kan ikke Oljefondet investere i. I 2005 solgte Andresen til tobakksgiganten British-American Tobacco Company, et selskap det ville være naturlig for Oljefondet å investere i, dersom det ikke hadde stått på nettopp Etikkrådets svarteliste.

Politikerne plikter å vurdere kostnader og virkninger
Ikke på noe annet område ville vi godtatt at mange titalls milliarder kroner brukes uten at det på forhånd hverken er vurdert hvor store kostnadene blir eller hvilke resultater som oppnås. Ingen regjering ville funnet på å be Stortinget bevilge titalls milliarder over statsbudsjettet uten en nøye vurdering av kostnad og nytte.

Når kostnaden først fremkommer godt gjemt inne i Oljefondets avkastningsrapporter, så er det vel mange som håper at dette ikke blir lagt særlig merke til. Norsk presse har heller ikke vist så stor interesse for dette. Slik er det gjerne, når alle mener hensikten er god. Det anerkjente investerings- og pensjonsnettstedet IPE.com har derimot satt fokus på dette.

Med stadig flere selskaper som ekskluderes, samtidig som Oljefondet skal foreta nye store investeringer i aksjer, risikerer vi at tapene som følge av dette blir langt større i fremtiden. Dette plikter politikerne å vurdere på en skikkelig måte. Det må vises åpenhet både rundt tallene og virkningene som eventuelt oppnås.

Regjeringen har nettopp lagt frem Perspektivmeldingen og Nasjonal Transportplan for 2018-29. Hovedbudskapet i Perspektivmeldingen er at livremmen må strammes inn i årene fremover, ellers strekker ikke pengene til. I Nasjonal Transportplan skal det brukes 1 064 milliarder kroner de neste 12 årene. I tillegg finnes nok av andre gode formål som vil kreve budsjettmidler i fremtiden. Penger vil måtte tas fra Oljefondet.

I dette perspektivet kan ikke nye begrensninger legges på Oljefondets forvaltning uten at det gjøres nøye vurderinger av både kostnader og virkninger.

 

 

https://www.nbim.no/contentassets/34b2d497426841208dbaadcc50c0d6f0/government-pension-fund-global---return-and-risk-2016.pdf

https://www.ipe.com/news/esg/ethical-exclusions-dented-nbim-equity-return-by-11-since-2006/10018121.article?utm_term=&utm_source=IPE%20Daily%20News&utm_medium=Email&utm_content=Ethical%20exclusions%20dented%20NBIM%20equity%20return%20by%201.1%25%20since%202006_https%3A%2F%2Fwww.ipe.com%2Fnews%2Fesg%2Fethical-exclusions-dented-nbim-equity-return-by-11-since-2006%2F10018121.article&utm_campaign=22.3.17%20ipe%20daily%20news_Commission%20consults%20on%20EIOPA%20role%20and%20powers

Skummelt finansprodukt

Autocall : Investor kan vente seg lav avkastning, høy risiko og høye kostnader

Goldman Sachs sine kontorer i New York

 

Kreativt spareprodukt
Et kreativt spareprodukt som markedsføres i disse dager er såkalte autocalls. Dette er et strukturert spareprodukt der investoren under gitte betingelser mottar en periodevis fast utbetaling, en kupong. Kupongutbetalingen er avhengig av utviklingen til et knippe verdipapirer produktet tar utgangspunkt i, f.eks. aksjer.

Jeg skal gjennomgå dette nedenfor, og da vil det fremgå hvor komplisert produktet er. Her gjelder det å holde tungen rett i munnen.

Forbehold
I dette blogginnlegget går jeg igjennom en autocall som tilbys av det svenske finansforetaket Garantum. Gjennomgangen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon hentet fra Garantum sin norske internettside. Jeg gir ingen investeringsråd.

Hvordan virker en autocall?
For å vise hvordan dette produktet fungerer, skal vi altså se nærmere på et produkt som tilbys akkurat nå. Det svenske finansforetaket Garantum tilbyr et produkt som heter AUTOCALL NORSKE SELSKAPER KVARTALSVIS NR 2997. Det er ikke Garantum, men derimot den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs, som er konstruktør av dette produktet. Det er Goldman Sachs som her er investorenes motpart.

Dette produktet er knyttet til aksjekursutviklingen i følgende selskaper: DNB, Statoil, Telenor og Yara. Under gitte betingelser vil investor motta en kvartalsvis utbetaling på 4,3% av investert beløp over fem år. Etter fem år vil investor, avhengig av utviklingen i de aktuelle aksjene, få tilbakebetalt hele eller deler av det investerte beløpet. Eller faktisk ingenting, hvis det går helt galt.

Autocall-produktet er knyttet til aksjekursene til fire av de største selskapene som handles på Oslo Børs

 

Utbetalinger er betinget av verdien til den av de fire aksjene som til enhver tid utvikler seg svakest. Dersom verdien til den aksjen som utvikler seg svakest passerer visse nivåer, eller barrierer som det kalles, så vil det påvirke om kvartalsvise utbetalinger vil skje, og eventuelt om hele investeringsbeløpet tilbakebetales. Det siste kan først skje etter et år. Endelig så vil verdien på den aksjen med svakest verdiutvikling etter fem år, avgjøre hvor stor del av investert beløp investor får tilbakebetalt av det opprinnelig investerte beløpet. Igjen avhengig av om den svakeste aksjen er over eller under et gitt nivå. Her er det altså tre ulike nivåer på verdien til aksjen med svakest utvikling som bestemmer hva som skjer. Disse er som følger:

Barriere 1:        
Dersom den aksjen med svakest utvikling etter ett år har falt mindre enn 10% sammenlignet med investeringstidsspunktet, så avsluttes investeringen og investert beløp blir tilbakebetalt. Den samme beregningen gjøres på samtlige etterfølgende tidspunkter for kupongbetaling.

Barriere 2:        
Dersom den svakeste aksjen har falt mer enn 20% siden investeringstidspunktet, vil ikke investor motta kvartalsvise kupongutbetalinger. Hvis aksjen stiger igjen, slik at verdien ikke lenger er mer enn 20% ned ved et senere tidspunkt for kupongutbetaling, vil kupongutbetalingene gjenopptas. Da blir også tidligere tilbakeholdte kupongutbetalinger etterbetalt.

Barriere 3:
Dersom den svakeste aksjen etter fem år har falt mer enn 40%, vil investor bare få tilbakebetalt en tilsvarende andel av det investerte beløpet. Skulle det f.eks. vise seg at den svakeste aksjen er ned 60% etter fem år, så får investor tilbakebetalt bare 40% av det opprinnelige investeringsbeløpet. I verste fall ingenting, dersom ett av selskapene skulle ha gått konkurs.

Kostnader:
Som nevnt innledningsvis så er dette produktet dyrt. Det er et tegningshonorar på 3% og et tilretteleggerhonorar på inntil 5%, beregnet som en årlig margin på 1%. Tegningshonoraret tilfaller salgsagenten av produktet, mens tilretteleggerhonoraret deles mellom salgsagenten og Garantum. Dette innebærer at Garantum og salgsagenten kan få honorarer på inntil 7,7%. Det er dyrt, spesielt med tanke på at investeringen kanskje blir avsluttet allerede etter et år.

Men hvordan tar Goldman Sachs seg egentlig betalt?
Garantum og salgsagenten får altså til sammen inntil 7,7% av investert beløp i honorarer for sine tjenester. Den egentlige produsenten av produktet, Goldman Sachs, skal vel også ha betalt, skulle man tro. Dette fremgår ikke direkte av informasjonsmaterialet. Det kan i og for seg være korrekt, i den forstand at Goldman Sachs ikke tar seg direkte betalt i form av honorarer hverken fra investor eller noen andre.

Derimot kan det tenkes at Goldman Sachs indirekte tar seg betalt gjennom måten produktet er strukturert. Det er opplyst i informasjonsmaterialet at Utsteder, dvs. Goldman Sachs, vil foreta sikringsforretninger i markedet og at disse kan gi en positiv eller negativ margin. Denne marginen kan tolkes som forskjellen Goldman Sachs «kjøper inn» produktet til og prisen investor betaler. Inni dette skal tilretteleggerhonoraret på 5% dekkes inn, så vi kan nok trygt legge til grunn at Goldman Sachs har innkalkulert en margin som dekker i alle fall dette. Men hvor mye utover dette, ja det er høyst uklart.

Slik kan Goldman Sachs tjene penger på produktet
Som nevnt er det Goldman Sachs som har konstruert produktet og det er også Goldman Sachs som er investors motpart. Det innebærer at pengene som investeres vil havne hos Goldman Sachs og utbetalinger til investorene vil komme fra Goldman Sachs. Garantum fungerer som et mellomledd på veien.

I prinsippet fungerer dette produktet som at investor inngår et veddemål mot Goldman Sachs om hvordan fire aksjer på Oslo Børs skal utvikle seg de neste fem årene. Veddemålet er satt opp av Goldman Sachs. Goldman Sachs inntar dermed samme rolle som et spillselskap som tilbyr oddsspill. Spillselskapets fortjeneste ligger i hvordan oddsene er beregnet. I for eksempel hesteveddeløp er dette ganske gjennomsiktig. Spillselskapets fortjeneste finner man ved å summere de inverse oddsene for alle hestene og trekke fra 1. Den inverse oddsen for den enkelte hest er 1 dividert med oddsen. Er oddsen 5, så blir de inverse oddsen altså 0,2. Avhengig av hvordan spillerne satser, vil spillselskapet løpende justere oddsen, slik at spillselskapet ikke risikerer noe tap uavhengig av hvilken hest som vinner. På tilsvarende vis er det mulig for Goldman Sachs å sikre seg mot tap ved å inngå ulike kontrakter i finansmarkedet.

For dette autocall-produktet er det langt mer komplisert å finne ut hva Goldman Sachs kan forvente å tjene på produktet. Det som er klart, er at de nivåer som er satt på kupong-utbetalinger og de tre barrierenivåene som er omtalt ovenfor, vil ha betydning for hvor godt dette veddemålet er for investor. Fastsettelsen av disse størrelsene, tilsvarer spillselskapets fastsettelse av odds i f.eks. hesteveddeløp.

Hvordan kan vi finne ut hvor mye Goldman Sachs tar seg betalt?
En måte å gjøre dette på, er å undersøke hva det vil koste å bygge et produkt som ser helt likt ut som den autocallen som tilbys her. Et slikt sammensatt produkt kan bygges av ulike byggeklosser. De ulike byggeklossene vil være de fire aktuelle aksjene og finansielle instrumenter knyttet til disse. Mest aktuelle tilknyttede instrumenter her vil være opsjoner og forward- eller futures kontrakter. Gjennom opsjonspriser, vil vi til enhver tid se hvordan risikoen vurderes av markedet.

Det vil være en del praktiske og metodiske problemer her. Disse vil bl.a. være knyttet til hvordan risiko endrer seg over tid, i hvilken grad de ulike aksjene svinger i takt (korrelasjon) og hvordan ta høyde for muligheten for veldig store svingninger, såkalt halerisiko. Det siste er et problem som mange standard prisingsmodeller, f.eks. opsjonsprisingsmodeller, ikke tar høyde for.

Å gjøre disse beregningene vil kreve både møysommelig arbeid og inngående kunnskap til finans, matematikk og statistikk. Dette er derfor svært lite tilgjengelig informasjon for den jevne investor, og jeg har ikke hatt tid til å gjøre et slikt arbeid her.

Hvilken avkastning kan investor vente seg?
Garantum oppgir at forventet avkastning for dette autocall-produktet er 3,02% basert på såkalte Monte Carlo-simuleringer. Dette er en metode basert på loddtrekning som gjerne benyttes for å avdekke forventet avkastning og risiko for investeringer som er så kompliserte at det ikke lar seg gjøre å beregne på annen måte. Antakelig er det bare et mindre antall personer med dyp kunnskap om finans hos Goldman Sachs og Garantum, som egentlig vet hvordan dette autocall-produktet er priset.

Enhver kostnad vil negativt påvirke investors avkastningsmuligheter. En autocall er ikke et aktivt forvaltet produkt i den forstand at investor kan forvente eller håpe på at forvalter skaper meravkastning gjennom god selskapsutvelgelse, markedstiming eller på annen måte. Dette produktet fremstår først og fremst som et veddemål med uklare odds mot utstederen Goldman Sachs, hvor det i tillegg er store gebyrer (til sammen inntil 7,7%) til Garantum og salgsagenten.

Nærmere om risiko
Risikoen her er stor, fordi investor i verste fall kan tape hele eller store deler av investeringen. Hvor sannsynlig det er, er det vanskelig å anslå særlig presist, uten å ha gjort beregningene nevnt over. I de fleste tilfeller vil nok ikke investor tape penger her, men en enkel sammenligning av hvor mange tilfeller som gir gevinst kontra tilfeller hvor det oppstår tap, er misvisende. Grunnen til det er at dersom det blir gevinst, blir investor gjerne innløst før tiden, kanskje allerede etter et år. Ender det med tap, har investor sittet i produktet i fem år. I følge det Garantum opplyser, er risikoen for å tape penger på investeringen 32,87%, dvs. ca en tredel.

Utover dette, så kan investor lide tap dersom Goldman Sachs skulle få betalingsproblemer eller gå konkurs. Denne risikoen er kanskje ikke veldig høy, men kan ikke overses. En av Goldman Sachs fremste konkurrenter, Lehman Brothers, gikk som kjent konkurs i september 2008.

Lehman Brothers gikk konkurs i september 2008 og påførte mange investorer store tap

 

Oppsummering

  1. Pga. høye gebyrer og ukjente implisitte kostnader gjennom hvordan produktet er skrudd sammen, fremstår denne autocallen som et dyrt finansprodukt.
  2. Risikoen er høy fordi store deler av og i verste fall hele investeringsbeløpet kan tapes.
  3. Produktet er så komplisert at det er svært vanskelig for investor å vurdere dette investeringsalternativet.
  4. Forventet avkastning på rundt 3% er lavere enn mange andre alternativer, f.eks. investeringer i aksjer.

Summen av dette gjør denne autocallen til et skummelt finansprodukt, der forholdet mellom forventet avkastning og risiko ikke synes særlig attraktivt.

Trines tre tabber

Trine Skei Grande kan koste Norge minst tusen arbeidsplasser og titalls milliarder kroner

Trine Skei Grande og Trine-posen


Den blåblå regjeringen har så langt utarbeidet og fått vedtatt tre statsbudsjett i Stortinget, i tillegg til budsjettet for 2014 som ble fremlagt av den forrige regjeringen. Hver gang har budsjettet blitt endret etter forhandlinger med samarbeidspartiene KrF og Venstre. Hver gang har miljøtiltak vært det vanskeligste punktet å bli enige om. Og hver gang er det Venstre som har presset hardt på for å få nye miljøtiltak inn i budsjettet. Stikkord her er Trine-posen, flyseteavgiften og biodrivstoffskandalen. Ingen av disse tiltakene er vellykkede. Jeg skal gå igjennom alle tre.

Trine-posen
For å bli enige om statsbudsjettet for 2015, måtte regjeringen godta å innføre en avgift på plastposer. Avgiften skulle innbringe vel en milliard kroner årlig. Ingen ville vedkjenne seg opphavet til avgiften, så det ble raskt krangel om hvem som hadde foreslått den. Det viste seg snart at innføring av avgiften ville by på praktiske problemer. Først ble innføringen utsatt, før det utpå vårparten 2015 ble klart at hele avgiften skulle skrotes. Trine-posen ble altså en gedigen flopp.

Flyseteavgiften
Høsten 2015 var det nye budsjettforhandlinger mellom de fire partiene på borgerlig side. Miljø var igjen vanskelig. Denne gangen var det flyseteavgift som måtte til for å få budsjettet i havn. I motsetning til plastposeavgiften, så ble flyseteavgiften faktisk innført med virkning fra 1. juni 2016.

Flyseteavgiften er upopulær og flyselskapene protesterte kraftig. Mest høylytt var Ryan Air som stod for nesten all passasjertrafikken på Rygge. Ryan Air truet med å legge ned flygningene derfra. Etter at avgiften var innført, gjorde Ryan Air alvor av trusselen. Flyplassen ble nedlagt i fjor høst, og rundt 1 000 mennesker ble kastet ut i arbeidsledighet. Heller ikke denne gangen var noen av partiene ivrige til å ta æren for avgiften. Det er likevel ikke tvil om hvem som presset hardest på for å få et nytt miljøtiltak inn i budsjettet. Det var igjen Venstre.

Jeg har så langt ikke sett noen tall som tyder på at avgiften har bidratt til å redusere flytrafikken. Den fungerer således som en ren fiskal avgift. Fremtiden til avgiften er dessuten uviss. Høyre vedtok på landsmøtet sist helg å gå bort fra avgiften.

Biodrivstoffskandalen
De hardeste budsjettforhandlingene mellom de fire borgerlige partiene fant sted høsten 2016. Denne gangen ville ikke Fremskrittspartiet gi noe på bilavgifter, og stod hardt på at den såkalte bilpakken ikke skulle røres. FrP fikk gjennomslag for det. For å bli enige om budsjettet, måtte regjeringen godta at større mengder biodrivstoff skal blandes inn i bensin og diesel. Og nok en gang var det Venstre som krevde og fikk gjennomslag for et nytt miljøtiltak i budsjettet.

Biodrivstoffsaken har nå utviklet seg til å bli en stor skandale. For det første blir dette kostbart ved at drivstoffprisene vil stige. Det vil ramme bilistene, transportnæringen og i siste instans ha negative følger for norsk økonomi og arbeidsplasser.

Dernest viser det seg at innblanding av biodrivstoff slett ikke vil gavne miljøet. Tvert imot kan virkningen på CO2-utslipp faktisk bli negativ, ifølge beregninger SSB har gjort. Det meste av dette biodrivstoffet stammer fra palmeolje. Produksjon av palmeolje ødelegger store arealer regnskog.

På toppen av det hele viser det seg at opp mot en halv million biler ikke tåler drivstoffet som bilistene nå påtvinges gjennom innblandingen av biodrivstoff. I verste fall kan det føre til fullt motorhavari.

1 000 arbeidsplasser og 25 milliarder kroner
Tapte arbeidsplasser på Rygge flyplass er allerede et faktum. Dette har satt mange mennesker i en vanskelig økonomisk situasjon.

Hva Venstres budsjettkrav koster i kroner og øre er usikkert, men jeg skal her gjøre et anslag. Det er lettest å gjøre et anslag for bilskadene. Blir det fullt motorhavari, er det en kostbar skade. Det vil variere fra bil til bil, men 50 000 kroner pr. bil er ikke et umulig anslag for hva dette kan koste. I så tilfelle snakker vi om bilskader som kan komme opp i 25 milliarder kroner. Hvis min bil skulle bli rammet av dette, deltar jeg gjerne i et massesøksmål mot staten.

De øvrige effektene av miljøtiltakene Venstre har tvunget igjennom er vanskeligere å sette konkrete tall på. Men effekten er i alle fall ikke positiv. Økte kostnader for næringslivet kan føre til tap av enda flere arbeidsplasser.

Dårlig politisk håndverk
Noen vil kanskje mene at det er godt politisk håndverk når de fire partiene på borgerlig side hittil har blitt enige om fire statsbudsjett. Det er det ikke. For at noe skal kalles godt politisk håndverk, er det ikke nok å forhandle frem kompromisser i sene nattetimer. Skal det lykkes, må det faktisk finnes løsninger som står seg over tid. Da må politikerne ha gjort solid forarbeid og forstå konsekvensene av å gjennomføre politikken de vedtar.  Det er her Venstre og Trine Skei Grande har feilet totalt. Regjeringen og KrF har et ansvar for at de har gått med på denne politikken, men det er ingen tvil om at det var Venstre som presset på for å få den gjennom. Trine Skei Grande har som Venstres leder hovedansvaret.

Venstre er et liberalt parti som har mye godt ved seg. Det er bra at partiet er opptatt av miljøet. Like fullt er det nødvendig at løsninger som vedtas er holdbare. Det har altså ikke Venstre levert. Det er en mager trøst at politikken som kan komme ved et regjeringsskifte kan bli enda verre. Den ideologiske symbolpolitikken MDG og Ap driver med i hovedstaden, er en forsmak på hva som kan komme på riksplan. Det har jeg skrevet om før.

Sponheims politiske skjebne
Forrige venstreleders politiske skjebne ble på dramatisk vis beseglet valgnatten i 2009. Lars Sponheim hadde fridd til Jens Stoltenberg, falt under sperregrensen og mistet stortingsplassen sin.

Oslo 20090914.Venstres leder Lars Sponheim på talerstolen under Venstres valgvake på restaurant Folk i Folketaterbygningen i Oslo mandag i anledning stortingsvalget 2009. Sponheim trekker seg som leder for partiet etter et dårlig valgresultat.Foto: Erik Johansen / Scanpix
Lars Sponheim går av som partileder på valgnatten i 2009


 

Trine Skei Grandes karriere som toppolitiker kan meget vel ende på samme måte 11. september 2017. Ettermælet kan bli Tabbe-Trine!
 

hits